«Why do some patients decline eating disorder treatment”?

Spiseforstyrrelser er en alvorlig psykisk lidelse med betydelige negative konsekvenser. På tross av dette lar mange være å oppsøke behandling, takker nei til, eller dropper ut av behandling. Kvantitative studier har undersøkt hvilke variabler som kan forklare den høye forekomsten av drop-out, uten konsekvente funn. Vi har derfor valgt et mixed methods design som kombinerer kvantitative og kvalitative data for å undersøke faktorer forbundet med å takke nei til behandling for spiseforstyrrelser. Registerdata fra Avdeling for spiseforstyrrelser ved Haukeland Universitetssykehus ble analysert for å undersøke om alder, BMI, alvorlighetsgrad av spiseforstyrrelsen og komorbide psykiske lidelser var ulik mellom pasienter som takket ja til behandling sammenlignet med de som takket nei. Pasientene som valgte å takke nei til behandling hadde signifikant lavere BMI enn pasientene som takket ja. Gjennom kvalitative intervjuer med fire av de tidligere pasientene har vi utforsket hvorfor de har valgt å takke nei til behandling og hvordan de opplever behandlingstilbudet. To hovedkategorier ble identifisert: aspekter ved spiseforstyrrelsen og forhold knyttet til behandlingstilbudet. Tema i førstnevnte kategori omhandlet manglende bevissthet rundt lidelsen, trygghet og mestring spiseforstyrrelsen gir, spiseforstyrrelsen som emosjonsregulerende mekanisme, håpløshet og tap, samt eierskap til spiseforstyrrelsen og behandlingen. Aspektene relatert til behandlingstilbudet omhandlet manglende fleksibilitet og et ønske om å jobbe for å finne motivasjon. Resultatene viste at deltakerne opplevde at aspekter ved spiseforstyrrelsen og dens funksjon gjorde det vanskelig å takke ja til behandling. På bakgrunn av resultatene foreslår vi at behandlere er spesielt oppmerksomme på ambivalens. Spesifikt fremstår det sentralt å validere spiseforstyrrelsens funksjon for den enkelte pasient, samtidig som en hjelper pasienten til å se og formulere tydelig for seg selv hvilke negative konsekvenser det har å leve med spiseforstyrrelsen